Som psykolog ser jeg at min anonymitet kan være en behagelig hjelp til å tenke at mine meninger ikke betyr noe når jeg møter klienter. Det gjør det kanskje lettere å innta et meta-perspektiv når overføringene røsker i magen. Å være anonym er deilig som terapeut, ja som menneske. Når jeg kommer hjem fra jobben drømmer jeg derfor om å mene mindre, si mindre, være mer alene - ikke stikke fram hodet og bli sett!

En kynisk stemme forteller meg at du, kjære leser, er heldigvis i voldsomt mindretall i verden og at jeg neppe blir holdt ansvarlig for disse synseriene. Dessuten møter jeg meg selv i døra fordi jeg i en rekke luncher har “refset” vår egen stand, som den mest usynlige yrkesgruppen i Norge med de mest fornuftige meninger. Når våre flotte kolleger mener noe, er det nesten alltid noe jeg blir stolt av. Pål Grøndahls uttalelser om rettpsykologi i ABB-saken for eksempel, er en ensom svale på en mørk himmelen fyllt av hauker. Hvis jeg mener dette, må jeg tørre å mene noe andre steder enn på lunchrommet.

Den andre grunnen til at jeg er en ambivalent blogger, er at jeg i mitt stille sinn kjenner en ørliten forakt og tristhet rundt blogging (urgh, unnskyld). Når jeg tenker på blogging, tenker jeg på en slags selvpublisert se-og-hør. En lavterskel selvpromotering av moter og fjas. Tristheten kommer av at jeg i det siste året som BUP-psykolog har sett hvordan bloggingen noen ganger var med på å sementere sykdom. Særlig ensomme jenter som forelsker seg i “jeg-er-deprimert” identiteten de så tydelig får bekreftet av bloggen sin.

Balansen blir, som i Motivational Interviewing, å gjøre ambivalensen til min venn. Å tåle at jeg sier akkurat så ubalansert spisse og til tider dumme ting, at jeg vil kjenne skam. Det må jeg bli vant til ;)

Så, altså, en blogg.