Applaus! Du er ikke den eneste som har tenkt dette her. Føler det er mange forknytte psykologer der ute, redde for å tale om keiserens nye klær, redde for å gjøre feil.

Altiser gir svært sjeldent et bitte lite sjokk, men det er en annen sak. Siden "De opplyste" allerede har meislet inn sine godt gjennomtenkte meninger så har jeg selvsagt bare noen ytterst få ubetydelige innspill i form av sitat fra teksten.

"De av mine kolleger som dessverre har opplevd suicid blant sine pasienter, har selvsagt vært mest triste og selvransakende, men også kjent en god del overraskelse og lettelse over hvor mye støtte de fikk av ledelsen i tiden etterpå og i møte med helsetilsynet."

Det er rørende at i allefall kolleger får oppfølging - jeg skal i anstendighetens navn ikke forfølge det smertefulle resonnementet siden det begynner og slutter med det.

" Et ordtak sier at man får de politikerne man fortjener."

Et annet mindre kjent ordtak sier at vi - får de politikerne vi velger (ansetter)

"Slik sett får vi vel den lederstil og psykologstil vi fortjener også?"

Hvem er "Vi" pasientene eller psykologer?

" Vi skal være modige for å handle rett, ikke for å forsøke ikke å gjøre feil. Du lærer å handle rett best gjennom å gjøre feil."

Når jeg ikke vet hva jeg mener så kan jeg vanskelig forklare, jeg kan riktignok velge det ene eller det andre, men ikke i samme setning. For å slippe bomben så lærer alle levende organismer med ryggrad best ved å - gjøre riktig - ikke ved å finne alle måter det kan gjøre ting "feil" på først.

Jeg føler nå i sluttfasen av studiet mitt at det allerede i studiet blir sådd spirer til kulturen du snakker om, der man kjemper mer for å ikke gjøre feil heller enn man søker det gode, og våger være frempå/handlekraftig/stille spørsmål.
Jeg har studert i Bergen, hvor det er høy faglig kvalitet og solidt forskningsmiljø etc, men hvor jeg ofte har hatt en følelse av at jantelover eller fryktkulturer regjerer i gangene. Ulike fagområder innenfor psykologi har jobbe på hver sin fløy, det virker ikke som de utveksler så mye som de konkurrerer om å bevise noe om hvor rett de har. De som kjemper minst for å bevise hvor rett de har, som har fremstått mest vennlige og åpne ovenfor oss studenter, har jeg inntrykk av at er noe isolert fra resten av fakultetet, om ikke holdt utenfor det glade selskap, så iallfall behandlet som om de angår fagmiljøet mindre. Selvfølgelig er det snakk om sosialpsykologene, som kanskje for alt jeg veit studerer sin egen posisjon med lattermild distanse og et glass vin sene kveldstimer, i et fakultetsmiljø sterkt preget av mange av sosialpsykologiens prosesser....

Uansett... hva jeg skulle skrive om var min opplevelse av en 'eim' av frykt for å ikke være bra nok, som naturligvis ofte verserer blant studenter, men i mine øyne virket gjeldende over hele linja. Ønske om å bevise noe, ha sitt på det rene, vise seg student/forsker/foreleser/skribent/terapeut bra nok. Noen medstudenter var i USA på utveksling både i teori og praksis-sammenheng og opplevde selvfølgelig kontrasten som komplett, idet det der jobbes mye for å booste selvtilliten, forelesere er interesserte og nysgjerrige på studenters innspill, og psykologer kan heller tendensere til å skryte og tro alle intervensjoner er livreddende og fantastiske, enn å tvile og stille spørsmål ved sin praksis. Hos oss har jeg heller opplevd drilling på nødvendigheten av å tvile på seg selv, ta forhåndsregler etc. Og forelsere har jevnt vært mer brydd av innspill som ikke passer med forelesningsplanen, enn velkommende og nysgjerige. Jeg har lengtet etter arenaer for fri utveksling av tanker, erfaringer, kreativ teoretisering og spørsmål rundt hva vi lærer etc, men følt det som nødvendig å legge demper på engasjement eller spennende tankerekker, fordi det ikke passet inn med 'eimen', som om jeg ville støte noen av å være personlig engasjert. Kanskje jeg har fått et spesielt inntrykk...
...men samtidig kan jeg så gjerne se for seg at de som har blitt fanget av en slik 'eim' også tar den med i arbeidslivet. Det kjennes risikabelt og galt å tro på seg selv og det en gjør, og slappe av, handle med omsorg og engasjement for pasientene, risikere gjøre feil som man så kan ta ansvar for, ovenfor pasienten, seg selv, og ledelse/kolleger.

Jeg tror mye hadde vært annerledes om psykologstudiet fokuserte litt mindre på alt vi skal være usikre på og alt vi må tvile på (særlig ved oss selv), og mer på verdien ved å bruke og tro på seg selv, stole på egne avgjørelser, handle utifra omsorg og hva en vet/opplever er rett, og ikke minst en leksjon i at Å Leve er å risikere! Noe forsåvidt helse-norge også kunne hatt en leksjon i, før alle ansatte og pasienter ender som døde... ikke av en oversett ikke kategorisert/dokumentert/rapportert/vurdert/stigmatisert risiko, men av at ingen våger Leve ovenfor pasientene, og dermed delta i deres Liv, fordi vi var opptatt med å sikre oss mot alle risikoer.



M
pusteusynligluft.blogspot.no

Jeg ser poenget ditt, men synes du snevrer dette inn på en uheldig måte. Man kan prøve og feile, men man kan og tenke seg om, søke råd, undersøke hva som har fungert og ikke fungert tidligere - samtidig som man følger retningslinjene. Dette fordrer en ledelse som legger til rette for at fagfolk får gjort jobben sin, og noe om dette består i å få tid til å tenke seg om.

Jeg jobber på en stor poliklinikk hvor det er rom for å reflektere og gjennom det sikre kvalitet når en står overfor krevende problemstillinger. Overraskende nok finner enkelte dette for uutholdelig. Vi har hatt noen "trigger-happy" psykologer og psykiatere, men har sjelden opplevd at de har beriket fagfeltet nevnverdig eller styrket kvaliteten på behandlingstilbudet.

Stiller meg veldig bak det som skrives. Har undervist om selvmordsrisiko i dag og understreket faren med å fokusere på "ryggen fri" (rett dokumentasjon, fremfor god vurdering). Tror det forstyrrer tilstedeværelsen og fokuseringen faretruende i en selvmordsvurdering. Godt at noen artikulerer dette!

La oss bli flere!

Jeg jobber på døgnpost som psykolog og er av den handlekraftige typen. Og jeg mener det viktigste og mest sentrale er lojalitet og allianse til pasienten. Min erfaring er at man kan gjøre mange feil og dårlige vurderingen underveis som behandler, dersom man har pasienten på sin side, dvs. har man en god allianse med pasienten og behandler vedkommende med respekt og integritet, har jeg ikke noe tro på at pasienten vil ta sitt eget liv. Tvert imot! Og det er rom for tilgivelse!

Når det gjelder miljøterapeuter på posten der jeg jobber, er det overlegen som styrer hele "skuta" og miljøterapeutene er livredde for å tenke selv i møte med pasientene. Jeg ser på dette som helt bak mål! Og det er barnehagementalitet delux! Undervurdering av menneskelig kompetanse og overvurdering av egen faglig ståsted! Alt skal analyseres i fillebiter! Og tolkes i "hytt og pine". At overlegen har det siste ordet i alle saker, gjør at jeg kommmer til å fordufte og gå over i poliklinisk virksomhet. Og jeg opplever at miljøterapeutene faktisk ikke tørr å sette grenser overfor pasientene, holde på en struktur, i frykt for å gjøre feil.

Når det kommer til jussen, har jeg en formening om at dersom man formulerer og skriver "det riktige" i journalen, selv om det faktisk ikke er det, er det greit for alle parter.

Jeg mener psykiatrien sliter med "psykiatri i ppsykiatrien", om dere skjønner. Det største problemer i psykiatrien er psykiatrien i seg selv. Jeg ønsker MER PSYKOLOGI i psykiatrien, altså mer fokus på normale prosesser hos pasienten. Det er normalt og menneskelig av vi har avvikende atferd og tanker, når man har levd under ekstreme forhold feks.

Jeg synes ikke du setter det på spissen når du skriver at ryggdekning er viktigere enn kvalitet når det gjelder suicidalvurdering. Dessverre. Jeg opplever det som en helt ordinær del av min arbeidshverdag.

Takk for et godt innlegg. Dette er en utvikling som rammer hele det offentlige sektor, helsevesen, skole og utdanning. Fagfolks kompetanse blir overstyrt av byråkrater og økonomer, med angst som maktmiddel.
Det som skulle hjelpe mennesker, og det som skulle forebygge (barnehage, skole, utdanning til menneskeprofesjoner), det forvitrer innenfra.
Når skal noen ta til vettet?

Spennende og tankevekkende innlegg:-) Har i min jobb som psykiatrisk sykepleier flere ganger reagert på utviklingen i behandling og tilnærming til pasientene på sykehus de senere år. Ser at behandlingen mange pasienter får kan være avhengig av den terapeuten man får, men ser en tendens til at for eksempel suicidaltruede, også kronisk suicidale, blir møtt med beskyttelse og tvang når det "faglige riktige" kanskje hadde vært å ansvarligjøre og bli tilbudt et kort opphold. Er dette fordi terapeuten tenker at dette er en beste behandlingen på lang sikt eller er det fordi de ikke tør eller er modige nok til å gjøre det som kanskje anses som den riktige behandlingen og derfor velger å ha de inneliggende lenger?