Følg diskusjonen på Facebook.

Alle er enige det er vanskelig for Norske kommuner å rekruttere den kompetansen de trenger for å løse dagens og fremtidens oppgaver. Også Senterpartiet, KS og kommunalminister Navasete er tydelige på denne utfordringen. Paradoksalt nok er det slik til tross for at mange med høy utdannelse har kjernekompetanse om nettopp det som kommuner har behov for, og at mye kompetanse er på ”billigsalg” i Norge sammenliknet med resten av verden, fordi det har vært et mål at nærmest alle skal ha høy utdannelse i dette landet.

Det er også slik at de fleste er enige i at det er kommunene som er best egnet som leverandør av tilbud til befolkningen fordi kunnskapen om det lokale behovet er størst nær de som skal ha tjenestene. På Akademikernes rådskonferanse 21.oktober sa leder Knut Aarbakke at kommunene skal være ”samfunnets hovedleverandør” også i fremtiden. Faktum er at kommunale løsninger ofte er bedre, og gir høyere kvalitet enn om man legger det på et høyere nivå. Dette ser vi blant annet innen forebyggingsarbeid og tidligintervensjon.

Det vi altså trenger er en debatt om hvordan vi skal sikre at det blir mulig å rekruttere og beholde nødvendig kompetanse i kommunene for å løse alle de oppgavene vi er enige om at de skal ha ansvar for. Og det er da egentlig litt synd at dette så raskt ender opp som en nærmest ensidig kommunesammenslåingsdebatt. Det fremtvinger en skyttergravposisjonering, og skaper fronter som ikke nødvendigvis tjener debatten om hvordan vi skal løse helt grunnleggende oppgaver i samfunnet i fremtiden.

Å skape inntrykk av at alle store reformer i Norge er helt avhengige av at kommunestrukturen endres kan også i seg selv være uheldig. En slik total endring for hele Norge er uansett mange år unna. Og med det utgangspunktet kan det nærmest bli umulig å få på plass helt nødvendige endringer i helse-, omsorgs- og andre sektorer, som ikke kan vente til Stortinget har en sammensetning som gir et helt nytt norgeskart.

Også tidligere statsråd, professor Viktor Norman ved Norges Handelshøyskole , deltok på konferansen 21.oktober. Han tok til orde for at vi helt uavhengig av hva vi mener om kommunesammenslåinger, trenger en ”plan B”, som lar seg gjennomføre under dagens gitte politiske og geografiske forutsetninger. Dette er jeg helt enig med ham i.

Men mest av alt trenger vi en debatt, som helst ikke er preget av allerede etablerte konklusjoner som skal forsvares. Eller der vi ender opp med å snakke mer om hva vi er mot, enn hva vi er for. Vi finner ikke kreative nye løsninger på utfordringene vi står ovenfor i fremtiden ved å fokusere på det vi ikke vil ha, eller ved å legge på bordet løsninger som låser eller avsporer debatten. Selvsagt skal man kunne mene at kommunesammenslåinger er en av de alternative løsningene som må vurderes, og også at det ikke er det. Men vi vil alle ha sterke kommuner som kan gi oss gode tjenester. Da er det et nasjonalt felles løft vi trenger, der alle partier, alle organisasjoner, alle kommuner og hele befolkningen er medspillere i en dialog om de mange mulige løsningene. Dersom denne dialogen drukner i en tofrontkrig om sammenslåing eller ikke er det utvilsomt befolkningen som har mest å tape.