Og jeg liker ikke så alt for godt å ”lene meg tilbake” så veldig mye lenger enn en fredagskveld med gullrekka før jeg føler det får være måte på til slaraffenliv. Jeg vil ha meg frabedt å bli regnet for å være en del av eldrebølgen. Ikke fordi jeg er så redd for å bli gammel, men fordi det ikke er spesielt lystig å være en del av en noe som først og fremst gir assosiasjoner til et øde og livløst landskap. Jeg forestiller meg en langt mer livgivende alderdom enn som så.

Statsminister Jens Stoltenberg har lenge forsøkt å påpeke det gledelige i at stadig flere av oss kommer til å leve lenge. Ikke alle har vært like lydhøre. Kanskje fordi ørene allerede er fylt av beskrivelsene av hvor ille det står til med det meste, og om hvor mye alt vil koste når jeg blir 62 år. Infrastrukturen som limer Norge sammen, faller fra hverandre, helsesystemet vil kollapse om kapp med andre velferdsgoder. For å få hjulene til å gå rundt, må nærmest alle kommende ungdomskull sysselsettes i helsevesenet. Kostnadene for å få ting på stell vil være så høye at oljefondet vil være oppbrukt lenge før min andel de når min pensjonskonto. Man kan bli deprimert av mindre.

Det er imidlertid håp. Men det krever at vi ser bak overskriftene i tabloidavisene. Statistisk sentralbyrå har i sine prediksjoner om samfunnets kost/nytte lagt inn en forventning om at jeg som 60 åring vil være like produktiv som jeg er i dag. Det finnes også beregninger som viser at sykeligheten, alderstretthet og andre plager vil forskyves slik at de vil opptre 10-15 år senere enn det man kan forvente i dag. Dette er jo ikke så veldig overraskende. Vi vet jo at gjennomsnittsalderen øker mye for hvert årskull. Og det er altså ikke fordi man har blitt så ufattelig god på å holde folk i live på syke- og aldershjemmene. Det er rett og slett fordi vi er friskere mye lenger.

Det kan ut fra dette være grunn til å spørre seg om det er rimelig å se på folk som ”uproduktive” fra fylte 62, når de i fremtiden kan forventes å ha samme produksjonsevne som en av dagens 40-åringer, og kan forvente å leve til de er over 90?

Mitt poeng er ikke å frata sliterne retten til å velge seg bort fra slitet. Det vi imidlertid trenger er en omstillingsstrategi for alle i arbeidslivet i tråd med tanken om livslang læring. Et arbeidsliv der sliterne blir tilbud noe annet en ”an offer you cant´t refuse” og går av med trygd eller førtidspensjon.

Når vi kan forvente å bli så gamle at flere av oss vil bikke 100 før vi takker for vårt jordiske liv, kan vi selvsagt ikke forvente at det vi ble utdannet til da vi var 20, er det vi skal jobbe med hele livet. Dette gjelder uansett om vi er oljearbeidere i Nordsjøen eller forskere på Blindern. Med dette perspektivet på livet trenger man å planlegge for å skifte arbeidsfelt. Man trenger en strategi for å reorientere seg såpass tidlig at man kan være i gang med noe nytt lenge før man er utslitt, har gått tom eller føler seg utbrukt. Og det må bli en selvsagt del av våre arbeidskontrakter at det skal legges til rette for målrettede utdanningsprogrammer mens man står i jobb, som gjør det mulig å skifte jobb midt i livet til noe man kan drive med lenger enn den jobben man allerede har.

På denne måten tror jeg at vi kan få til et inkluderende arbeidsliv for alle, også lenge etter at vi har passert 62 år. Og vi slipper og spille golf til vi kjeder oss i hjel.