Kan psykologer henvise?

Henvisingsrett til frivillig døgnbehandling/innleggelse

Rutiner fra oldtiden

Pengene som styrer

Pasienter tvinges til fastlegeinstitusjonen

Kan opprettholde tvang – men kan ikke begjære det

Et hinder for best helsehjelp

Henvisingsrett til frivillig døgnbehandling/innleggelse

Svaret er både ja og nei - hvor enn underlig det høres ut. Pr. i dag er døgnbasert behandling innenfor spesialisthelsetjenesten psykisk helsevern ikke innsatsfinansiert. Dette innebærer at psykologer, i samsvar med lov om helsepersonell og kravet til faglig forsvarlighet, samt psykologers selvstendige behandlingsansvar og spesifikke kompetanse innen psykiske lidelser, kan henvise til frivillig døgnbehandling/innleggelse i sykehus[1]. En del sykehus har ikke fått med seg dette, og avviser konsekvent henvisinger fra psykologer – hvilket de ikke på noen som helst måte er forpliktet til eller burde gjøre. En slik praksis innebærer at pasienten må bestille seg time hos fastlegen, med den tid det tar, for så å få henvisning, selv om altså pasienten allerede er vurdert av psykolog. Det er meningsløst at fastlegen skal bruke tid på dette når faglig gode vurderinger for henvisingen allerede er ivaretatt. Dette er også en svært lite samfunnsøkonomisk bruk av samtliges ressurser.

Rutiner fra oldtiden

Det er kjent at flere akuttavdelinger i psykisk helsevern har som rutine at pasienter som henvender seg direkte, viderehenvises til legevakten for å få henvisning til behandling på akuttavdelingen. Bakgrunnen for dette, er at legevakten forventes å ivareta en portvaktfunksjon og sørge for alternativer til innleggelse ved akuttavdelingen. Dersom det f.eks. er en psykolog, som sammen med pasienten vurderer at innleggelse på akuttavdelingen må til, vil en utøvelse av en slik prosedyre om alltid foreliggende legehenvisning i beste fall kunne kalles uetisk. Pasientene bør ikke måtte forholde seg til flere parter enn nødvendig. Man må ikke være mer opptatt av prosedyrer enn kravet til faglig forsvarlig yrkesutøvelse og pasientens beste. Det er mer rimelig å forstå disse rutinene som overlevninger fra asyltiden, da det kun var læge som hadde mulighet til å henvise til innleggelse og behandling på et nivå utover lægen selv.

Pengene som styrer

Det er blant annet en forskrift til spesialisthelsetjenesteloven[2] som sørger for at psykologer ikke har full henvisingsrett. Pasienten skal være henvist fra lege, kiropraktor eller manuellterapeut for at godtgjørelse skal ytes. Dette gjelder for helsehjelp som utføres poliklinisk, inkludert behandling hos privatpraktiserende psykolog med trygderefusjon[3]. Det er altså rett til refusjon fra tredjepart, pengene, som setter en stopper for henvisningene – ikke hvorvidt det er faglig forsvarlig og hva som er det beste for pasienten. Pasientene frarøves med dette de smidigste og best faglig funderte forløpene til behandling. Det er altså, fortsatt ikke mulig for pasientene å få behandling hos for eksempel avtalespesialist i psykiatri eller fysioterapeut med henvisning fra sin behandlende psykolog.

Dagens regulering av henvisningsretten tjener mot sin hensikt Psykologene er svært klar over somatikkens betydning og er påpasselig med at pasientene må utredes somatisk for å sikre at det ikke foreligger somatiske årsaker til vedkommendes psykiske lidelse. Det er i dag dobbelt så mange psykologer enn det var for 20 år siden. Kompetanselandskapet ser helt forskjellig ut! I forbindelse med Stortingets behandling av psykisk helselov viste sosialkomiteens flertall til at ”da kliniske psykologer i praksis har selvstendig behandlingsansvar, vil det være en fordel for helheten i behandlingen som tilbys pasienten, at psykologer i større utstrekning kan være faglig ansvarlige for vedtak og beslutninger som angår behandlingen av de pasientene de har behandlingsansvar for”[4]. Dette taler klart for at psykologen også bør ha henvisningsrett.

Pasienter tvinges til fastlegeinstitusjonen

I rundskriv til lov om helsepersonell, spesifiseres det at psykologer ansees som mer spesifikt kompetente innenfor psykiske lidelser enn en spesialist i allmennmedisin[5]. Pasienter beretter at de snakker om ting med psykologen som de aldri vil fortelle til sin fastlege. Det blir dermed helt feil at pasientene skal tvinges til å gå tilbake til fastlegen for å be om henvisning. Fastlegeordningen skal være et hjelpemiddel for tilfriskning og en instans for å gjøre det enklere for pasienten, ikke motsatt.

Kan opprettholde tvang – men kan ikke begjære det

Det er et problem at psykologer ikke, tillegges ansvaret å begjære innleggelse på tvang. Psykologer og psykologspesialister er spisskompetente på psykiske lidelser. Tvangsinnleggelse er ingen behandlingsform man tyr til i første omgang, men kun griper til dersom det er nødvendig. Det er derfor særs unødvendig at pasienten skal måtte eksponeres for ytterligere personell i en slik situasjon. Det hele settes enda mer på hodet, da psykologspesialister er kompetente til å fatte tvangsvedtak dersom en pasient begjæres tvangsinnlagt – altså mottaker av tvangsbegjæring. Ikke nok med dette, men dersom en pasient er henvist til døgn-/dagbehandling i spesialisthelsetjenesten fra en fastlege og pasienten får en psykolog til behandler, vil vedkommende psykolog kunne henvise til poliklinisk behandling! Psykologens faglige vurderinger vil ligge til grunn for å beslutte på hvilket nivå behandlingen i spesialisthelsetjenesten skal være på – og henvisning, eller intern overflytting, er mulig fordi det allerede foreligger en henvisning fra lege som utløser godtgjørelse av utgiftene. .

Et hinder for best helsehjelp

Dagens regulering og praktisering av henvisningsretten er til hinder for god, smidig og tverrfaglig helsehjelp for den enkelte pasient. Tungt psykisk lidende mennesker har ofte vanskelig for å se annet enn begrensninger og stengsler, og det er en utfordring å hjelpe dem ut av det.

[1] I helselovene er det ingen generelle regler om hvem som har kompetanse til å henvise en pasient, se Lov om pasientrettigheter LOV-1999-07-02-63 § 2-2. Etter praksis er det allmennleger og spesialistleger. Rett til fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelsetjenesten kan pasienten bare få etter henvisning fra en allmennlege, jf. § 2-3.

[2] Forskrift om godtgjørelse av utgifter til legehjelp som utføres poliklinisk ved statlige helseinstitusjoner og ved helseinstitusjoner som mottar driftstilskudd fra regionale helseforetak 2007-12-19 nr 1761 § 2.

[3] Jf. Lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 § 5-7 femte ledd og forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos psykolog 2007 -06-27 nr 845 § 2

[4] I forbindelse med Stortingets behandling av psykisk helselov som trådte i kraft 1. januar 2001.

[5] Rundskriv I-20/2001 Lov om helsepersonell m.v.